Fyrvesenets utvikling

Fyrvesenets utvikling

Av Rådgiver Knut Baar Kristoffersen

Det første norske fyrlys ble tent på Lindesnes i 1656. Dette var et privat privilegium som ble gitt til Povel Hansen. I privilegiet til Norges første fyrvokter het det at han kunne kreve en avgift på 2 shilling av ”alle skibe, skuter og baater, inden og udenlandske som losser og lader i Bergen og derfra paa alle ladepladser til Baahus …… Tolderen paa hvert sted indfordrer og hver Martinsdag efter regnskab betales til Lensherren og af ham igjen til Povel Hansen”.

Lykten skulle brenne hele høst- og vinterhalvåret, men på grunn av mange klager fra de sjøfarende ble fyret nedlagt etter to års drift. Først 67 år senere dukket Lindesnes fyr opp igjen, men i mellomtiden var det etablert fyrlykter på både Ferder, Kvitsøy og Høyvarde. De tidligste fyrstasjonene var ikke mer avansert enn et bål direkte på fjellet, men da Lindesnes fyr ble tent på nytt i 1724 var utviklingen kommet videre.

Det såkalte vippefyret dukket for første gang opp i Norge. Det bestod av en fyrgryte med kull oppi, montert ytterst på en stang som kunne fires ned når flammene skulle tennes. Fyret på Lindesnes ble trendsettende også i andre sammenhenger, for i 1782 tiltrådte den første offentlig ansatte fyrvokter. Dessuten ble landets aller første fyrtårn oppført på Lindesnes i 1799 – et 9 alen høyt tårn bygget av gråstein i kalkbruk med hjørner av en «sort skotsk sten».

Effekten av den tidligste fyrbelysningen var ikke alltid den beste, da man lenge lot fyrgrytene brenne med åpen flamme, noe som gjorde lyktene svært værutsatte. Noe bedre ble det med de lukkede kullfyrene, men heller ikke disse var alltid til å stole på.

Det som skulle vise seg å virkelig revolusjonere utviklingen innen fyrbelysning, var det forskningsarbeide den franske ingeniør August Frendsels presenterte i 1822, nemlig oppfinnelsen av den lysbrytende glasslinse. Et blinkapparat med linser som bøyde av lysstrålen både vertikalt og horisontalt, som på den måten skapte en konsentrert og kraftig lysstråle. Denne ble tatt i bruk over hele verden, og for første gang i Norge i 1832 på Oksøy fyr.

Den forbedringen blinkapparatet representerte førte til et epokegjørende skritt fremover for fyrbelysningen på norskekysten. En rekke fyrstasjoner ble planlagt, og i 1841 ble fyrvesenet skilt ut som et eget direktorat – Fyrdirektoratet. I de påfølgende tiårene ble det gjennomført enorme byggeprosjekter over hele landet som mangler sidestykke i norsk historie. I perioden 1840-1880 ble det bygget over 100 fyrstasjoner.

Kull som brensel ble etter hvert byttet ut med talglys, tran og fetoljer, inntil man på 1870-tallet fikk petroleum som brennstoff til fyrene – noe som var både betydelig billigere og ga vesentlig bedre belysning. Helt frem til vår tid har man hovedsakelig benyttet petroleum til fyrbelysningen, til tross for at det ble utprøvd elektrifisert lys allerede før 1900-tallet.

Inn i det tyvende århundre var den svenske fysikeren Nils Gustav Daléns oppfinnelse av solventilen et viktig element i effektiviseringen av fyrbelysningen. Vedlikeholdsarbeid og forbedringer av de allerede eksisterende fyrstasjonene var en prioritert oppgave i Fyrvesenet, samtidig som det ble bygget små fyrlykter uten bemanning langs kysten. Det ble allikevel etablert noen fyrstasjoner til, men siden Anda fyrstasjon ble reist i 1932 er det ikke bygget flere.

Gjennom krigsårene ble fyrstasjonene satt ut av spill som navigasjonsystem, og en del av dem fikk også store skader som følge av bombing. Dette medførte et omfattende oppbyggingsarbeide i de første fredsårene. I denne perioden startet også arbeidet med å elektrifisere fyrene. Krav til mer effektiv bruk av offentlige ressurser og Fyrvesenets innlemmelse i Kystverket i 1974 – skapte diskusjon om behovet for bemannede fyrstasjoner. Det var foruten fyrstasjoner utviklet et svært avansert navigasjonssystem, der bemannede fyrstasjoner spilte en mindre rolle enn tidligere. Dette endte med en automatiserings- og nedbemanningsplan i 1982 som innebar at 70 av i alt 110 fyrstasjoner ble automatisert, samt en gradvis reduksjon av bemanningen på fyrstasjonen.

Planen ble videreført på 90-tallet, og i 1996 var samtlige av landets fyrstasjoner og fyrlykter elektrifisert og automatisert, men det ble opprettholdt bemanning på 31 av stasjonen. I disse dager skrives siste kapittel for det klassiske fyrvokteryrket, for i de kommende år skal samtlige av landets fyrstasjoner avbemannes, og fyrvokterne vil få andre oppgaver i tilsynet langs kysten.

Kilde: Norgesdokumentasjon